Kategoriarkiv: Mennesker

Horisonten er viktig!

ISO 200, f/4.0, 1/1600s, 18-55mm@22,38mm
ISO 200, f/4.0, 1/1600s, 18-55mm@22,38mm

Du kommer hjem fra en helt fantastisk solnedgang, og ønsker å vise frem bildet så fort som mulig, så du går inn i et redigeringsprogram for å få frem alle de flotte fargene du så da du tok bildet. Så lagrer du det, og legger det ut. Flere av vennene dine forteller deg at det er flott, og at du er flink, men det er noe som ikke stemmer.

Det aller viktigste i all slags fotografi, er å holde horisonten rett. (Det finnes selvfølgelig unntak!) Se en gang til på bildet over – jeg har gjort horisonten skjev med vilje. Lyset, fargene, motivet – fantastisk, men det blir ødelagt av at bildet bikker mot siden.

De aller fleste bilderedigerings/-behandlingsprogrammene kommer med en måte å rette opp horisonten på. Som regel klikker du på verktøyet, og drar en linje over bildet, langs horisonten. Programmet retter opp bildet, og plutselig er alt som det skal være. Men, det er som vanlig bedre å benytte et par sekunder ekstra før du tar bildet, så slipper du å gjøre det etterpå.

Her er samme bilde en gang til. Ser du forskjellen?

ISO 200, f/4.0, 1/1600s, 18-55mm@22,38mm
ISO 200, f/4.0, 1/1600s, 18-55mm@22,38mm
Advertisements

Sommer og sol

Sommeren er her, og med den kommer sola. Alle liker sola, og de aller fleste med et kamera går ut for å fotografere mens det er varmt og godt. (Det er ikke like gøy å fotografere når det er rundt null og regn!) I dette innlegget tenkte jeg å snakke litt om nettopp sola og fotografering. Hva man bør tenke på, og enkle grep for å få bedre bilder nå på sommeren. Jeg fikk hjelp av Chanette, en modell jeg håper å fotografere mye i tiden fremover.

Sola er en lyskilde, den er langt unna og lyser ganske sterkt, og alltid skrått ovenfra. Dette er viktig å vite, fordi direkte sollys lager skarpe skygger. Håret, nesen og andre ting som «stikker litt ut» vil kaste skygge over ansiktet, og det trenger ikke alltid se særlig bra ut. Sol rett i ansiktet får modellen din til å myse, og det ser i alle fall ikke bra ut.

Sol bak kamera

f/2.8 1/6400s, ISO 200, 90mm
f/2.8 1/6400s, ISO 200, 90mm

Mennesket er laget sånn at det første vi ser i et ansikt er øynen, og på dette bildet myser Chanette så man nesten ikke ser dem. I tillegg skaper haken en kraftig skygge på halsen hennes og under nesa. Bildet ser ikke særlig bra ut, selv om det er teknisk godt.

Sola i deler av ansiktet

f/2.8. 1/1600s, ISO 200, 90mm
f/2.8. 1/1600s, ISO 200, 90mm

Chanette gikk noen skritt bakover så hun fikk litt skygge i ansiktet. Problemet med dette bildet er at det kun deler av ansiktet hennes som er i skyggen. I tillegg myser hun fremdeles, fordi lyset fra sola fortsatt er for skarpt for øynene hennes. Dette ser heller ikke bra ut. Så, hvilke muligheter har man?

Sola fra siden

f/2.8, 1/1600s, ISO 200, 90mm
f/2.8, 1/1600s, ISO 200, 90mm

Vi flyttet på oss igjen, denne gangen så vi fikk sola inn fra siden. Problemene er færre, men ikke borte. Chanette myser ikke lenger mot kameraet, men håret lager skygge i panna og på haka hennes, og øyenvippen lager en liten skygge på neseroten. Men, vi nærmer oss!

I skyggen

f/2.8, 1/800s, ISO 200, 90mm
f/2.8, 1/800s, ISO 200, 90mm

Vi flyttet oss igjen, denne gangen inn i skyggen av et hus, og plutselig har vi et bilde hvor Chanelle ikke myser og ikke har rare skygger i ansiktet. Bildet er mye mer tiltalende enn de over, men det mangler et lite «catch-light» i øynene hennes. Catch-light er en lyskilde som reflekteres i øyet, som gjør at øynene får mer liv. Man kan oppnå dette ved å bruke blitz eller en reflektor. Jeg kommer tilbake til dette i et annet innlegg.

Sola bak modellen

f/2.8, 1/1000s, ISO 200, 90mm
f/2.8, 1/1000s, ISO 200, 90mm

Her er vi tilbake ute i sola igjen, men denne gangen står Chanette med ryggen mot sola. Dette gir oss et flott lys i håret hennes, og langs «kantene», sånn som på skuldra hennes. Også her mangler det et catch-light, men som sagt – det kommer jeg tilbake til.

Overstråling

f/2.8, 1/1600s, ISO 200, 90mm
f/2.8, 1/1600s, ISO 200, 90mm

Og i det siste bildet i denne bloggposten viser jeg det man kaller «overstråling». For å få til dette må man ta bildet fra en sånn vinkel at solstrålene nesten går rett inn på linsa. Dette gjør at sensoren får mye mer lys på seg enn den klarer å takle, og bildet får et diffust, nesten drømmeaktig lys. På denne typen bilder kan man velge litt selv om man ønsker å lyse opp ansiktet med en blitz eller reflektor, avhengig av hvordan man ønsker at resultatet skal bli. Personlig skulle jeg ønske jeg ikke hadde gått hjemmefra uten blitz og reflektor i dag, men det betyr bare at jeg kan gå ut en annen dag det er sol og ta de samme bildene med medbrakt lys.

Jeg håper dette var lærerrikt, og at du fikk noen ideer. Vis meg gjerne bilder du har tatt, og si fra om du ønsker konstruktiv kritikk på dem.

Modellkveld med Trondhjems Kameraklubb

Torsdag inviterte Trondhjems Kameraklubb til fotokveld. To modeller var hentet inn, og planen var å bruke tilstedeværende lys om kvelden når vi tok bilder av dem. Siden vi tross alt er i Trondheim, det er i slutten av mars, og solen går ned, ble det lengre og lengre lukkertider utover kvelden.

Jeg ga meg selv en oppgave i tillegg til å kun bruke naturlig lys, jeg skulle også kun bruke fastoptikk. Så, utrustet med en 90mm og en 40mm og kamerahus troppet jeg opp sammen med nesten 20 andre fotografer. Dette ga meg automatisk en tredje utfordring da jeg er vant til å være den eneste fotografen og dermed også vant til å ha modellens fokus. Det å jobbe sammen med/i konkurranse med nesten 20 andre fotografer var en spennende utfordring.

Line
90mm, ISO 400, f/2,8, 1/10 sekund håndholdt
1312_untitled_042
90mm, ISO 400, f/3,5, 1/15 sekund håndholdt

Som du ser av bildetekstene måtte jeg gå opp i ISO for å i det hele tatt kunne ta bilder i det lyset vi hadde igjen, jeg måtte ha en stor blenderåpning og relativt lange lukkerhastigheter. Bildene ble heldigvis skarpe nok, da det er lett å få uskarpe bilder når man fotograferer håndholdt (det vil si uten å sette kameraet på stativ) med så lang lukkertid.

Nattfotografering på Solsiden

I natt har jeg lært at selv om det blåser, er mange minusgrader, og natt til fredag, så er det alltid folk på Solsiden. Jeg dro for å ta bilder klokken 01:30, noe jeg kunne gjøre fordi fredagens kalender er helt tom, og fordi jeg hadde lyst. Godt innpakket gikk jeg hjemmefra til Solsiden og var klar til å begynne å ta bilder sånn ca 01:45. Ja, jeg er egentlig et nattmenneske!

Kommentarene fra folk som gikk forbi varierte veldig. En sa «Det der blir et jævlig kult bilde, om du venter til jeg har gått!«, en annen spurte på amerikansk hvorfor jeg gadd å fotografere i minusgrader om natten, og da jeg sa at jeg synes lyset (eller fraværet av lys) gjør det spennende sa han «Thank you for doing this!» (Som om jeg er en eller annen amerikansk soldat, som nettopp har kommet hjem fra felten…) Atter andre kom rett mot linsen, og stoppet mens de gjorde grimaser. Egentlig var det hele ganske festlig, og jeg kom hjem med noen gode, og en del middels bilder.

Jeg brukte et Pentax 18-55mm objektiv, som jeg liker godt, og satte hvitbalansen til tungsten på grunn av at det er mye gatelys og annet kunstig lys i området. Jeg tror jeg bør skrive en post om hvitbalanse i denne bloggen, fordi det er en ting man bør kunne forandre, på lik linje med ISO, blender og lukker. ISO satte jeg til 100, siden jeg hadde med meg et stativ.

Blomsterbrua  ISO 100, f/9,5, 4 sec, 18-55mm@55mm WB tungsten
Blomsterbrua ISO 100, f/9,5, 4 sec, 18-55mm@55mm WB tungsten
Blomsterbrua ISO 100, f/8,0, 8 sec, 18-55mm@37,5mm WB tungsten
Blomsterbrua
ISO 100, f/8,0, 8 sec, 18-55mm@37,5mm WB tungsten
Blomsterbrua ISO 100  ISO 100, f/9,5, 20 sec, 18-55mm@18mm WB tungsten
Blomsterbrua ISO 100 ISO 100, f/9,5, 20 sec, 18-55mm@18mm WB tungsten

Et lite tips

Jeg står for det meste bak kamera, men av og til hender det at noen vil ta bilde av meg. Gjerne som en del av en gruppe. Jeg har ikke noe imot å bli tatt bilder av, men det er en ting jeg absolutt ikke liker, og det er når fotografen sier «Smiiiiiil!»

Her er en fin «regel» man kan velge helt selv om man vil følge: Ikke si «Smiiiiil» når du skal ta bilder av folk!

«Hvorfor ikke?» lurer du kanskje på, og det har jeg tenkt å forklare nå, men husk at dette er min personlige mening og at andre selvfølgelig kan mene noe annet. Egentli kan jeg oppsummere det med et par ord: «stive smil».

Har du stått, som jeg ofte har, med smilet klart og ventet mens fotografen stiller inn kameraet, komponerer bildet, og tar av linsedekselet? (Ok, kanskje litt overdrevet, men du skjønner sikkert hvor jeg vil.) Et smil varer ikke lenge. Kort tid etter at man har sagt «Smiiil» vil de fleste av oss miste glimtet i øyet. Tårer vil samle seg i øyenkroken fordi man prøver å ikke blunke, og etterhvert går smilet over til å bli det jeg kaller en «smileformet munn». Man prøver så godt man kan å holde smilet, men ansiktsmusklene vil rett og slett ikke samarbeide.

Og det jeg beskrev over gjelder voksne. Prøv å få en seksåring til å holde et smil på oppfordring!

Mitt råd er å heller si, eller gjør, noe morsomt. Min favoritt, til barn i småskolealderen og eldre (kanskje med unntak av tenåringer i «alt-de-voksne-gjør-er-teit-alderen) er å fortelle en vits: Det var to tomater som skulle over en vei. Plutselig kom en bil og holdt på å kjøre over den første. Da sa den andre: Der ødela du nesten vitsen!!

Smilte du?

For mindre barn kan man bruke en hånddukke. Fortell barnet at dukken er trøtt og vil sove. Legg hånddukken på hodet og «mist» den på gulvet mens du later som at det ikke var meningen. For små barn er dette utrolig morsomt!

Ja, så må jeg nevne favoritten når det kommer til brudepar: «Prøv å se ut som at dere er glade i hverandre!» Det slår aldri feil.

Kom gjerne med innspill om du har noen triks for å få folk til å smile naturlig på bilder.